http://www.geotop.no
Meteoritter - himmelens budbringere
Morten Bilet
Plutselig er den der, en sterk ildkule som lyser opp midt på dagen, i 8-10 sekunder ser du dette merkelige fenomenet før den forsvinner i horisonten. Slik har noen sett meteorer komme inn i atmosfæren. Et sjeldent syn, men fra tid til annen dukker det slike ildkuler opp og noen av disse har gitt oss fantastiske meteorittfunn. Den siste virkelig store ildkulen som ble observert av mange mennesker falt 12. februar 1947 i Sikhote-Alin fjellene, nord for Vladivostok i Russland. Denne meteoritten hadde en størrelse på ca 80 tonn når den traff atmosfæren med en hastighet på 14-20 km i sekundet! En kunstner fikk se denne store ildkulen med kraftig lys, røyk og lyd i det den dundret gjennom atmosfæren. Han malte straks en meget god gjengivelse av denne historiske hendelsen. Heldigvis eksploderte den i stor høyde og delte seg opp og landet i et øde område, for meteoritter med slike størrelser kan forårsake meget store skader.
Meteoritter flest er langt mindre og de aller fleste bare fra noen få gram til noen hundre gram. De minste brenner opp i atmosfæren og synliggjør seg for oss som ”stjerneskudd” i mørket. Det siste spektakulære meteorfallet som ble omtalt verden over var meteoritten i Moss, Norge 14 juli 2006! Den falt i flere deler i et relativt godt befolket område og noen av meteorittene falt nær mennesker - en i hage, en annen gjennom et industribygg og en tredje ved en hytte.
Men historien minner oss om virkelige kolosser av romstein. De største kratrene har en diameter på over hundre kilometer, og skyldes asteroider eller kometer med diameter på kanskje 10 km. Slike nedslag er så voldsomme at meteoritten, og jordskorpen i mange kilometers dybde, nærmest fordamper. Man regner med at det går mellom ti og flere hundre millioner år mellom hver gang et slikt legeme treffer Jorden. Og man er i dag ganske sikre på at en kjempemeteoritt var en av årsakene til at dinosaurene døde for 65 millioner år siden. Noen mindre utryddelser de siste 100 millioner år kan også skyldes store meteoritter.
Meteoritter stammer fra vårt eget solsystem, og nesten alle er fra asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter samt noen ytterst få fra Mars og Månen. Asteroidebeltet kan betraktes som rester etter tiden med planetdannelser hvor Jupiter satte en stopper for en planetdannelse her med sin enorme tyngdekraft. Enorme mengder stein fra noen centimeter til mange kilometer finnes her. Mye tyder på at det er kollisjoner mellom disse asteroidene som er årsaken til at meteoritt-treff på jorden. Ved aldersbestemmelse har man funnet at meteorittene ble dannet for 4,5-4,6 milliarder år siden, som er den antatte alder på vårt solsystem.
En meteoritt på utsiden ser temmelig kjedelig ut, men innvendig er de meget fascinerende med stor variasjon, innhold og struktur. De er også helt grunnleggende for forståelsen av solsystemets tilblivelse. Navnet ”meteoritt” stammer fra det greske ordet ”meteoron” som betyr ”fenomener på himmelen”.
Hvordan ser en meteoritt ut?
Meteoritter kan deles i tre hovedgrupper, steinmeteoritter som inneholder ca. 23 % jern/nikkel, stein-jernmeteoritter som har ca. 50 % jern/nikkel og jernmeteoritter med opptil 98 % jern/nikkel. Disse hovedgruppene kan igjen deles i mange undergrupper.
Et fellestrekk for de aller fleste "ferske" meteoritter er et svart ytre utseende som skyldes overflatesmelting i høy hastighet gjennom atmosfæren. Men de blekner noe med tiden, etter hvert som forvitringsprosessene på jorden setter preg på dem. Selv om de ser kjedelige ut på utsiden har de noen spesielle og typiske kjennetegn. Et typisk tegn er formen. De har som regel avrundede former med svake groper i steinen men ikke alltid. Men de kan også variere veldig. Dette er helt avhengig av når i nedfarten de eksploderer. Eksploderer de høyt oppe får dem god tid til å ”forme” seg på vei ned, men eksploderer de lengre ned kan det resultere i merkelige former.
Noen meteoritter er tydelig ”orienterte”, det vil si at de har hatt en side mot luftstrømmen og tydelige flytelinjer på meteoritten er synlig
Retningsorientert med flytlinjer på spissen. Samling og foto: Morten Bilet
Nesten alle inneholder jern/metall i forskjellige mengder og nesten alle er magnetiske men unntak finnes. For å få et innblikk i meteorittenes spennende ”indre liv” må den kappes og slipes litt. Tidligere klassifisering av meteoritter var basert på enkle synlige forhold i meteoritten, men i nyere tid har kjemiske og isotopiske analyser utvidet klassifiseringen. Det oppdages stadig nye meteoritter med særegent innhold som sikkert vil utvide klassifiseringen noe.
Med en viss grunnkunnskap, kan man med en 10-15 ganger lupe ”grovbestemme” en god del meteoritter selv. Men skal de inn i de offisielle listene må de til registrering og klassifisering i et laboratorium for meteoritter. Selv har jeg sendt flere til registrering etter kjøp av uklassifisert meteoritter på internasjonale meteorittmesser eller reiser.
I de siste tiårene har man funnet svært mange meteoritter, spesielt i ørkenstrøk og i Antarktis. Dette skyldes at det på slike vegetasjonløse steder er de langt lettere å finne samt at forvitringsprosessene er tregere. Mange av disse funnene er av gamle meteoritter men noen også temmelig ferske.
Dette er en omfattende gruppe meteoritter og desidert de mest spennende – variasjon- og innholdsmessig sett. Selv om de inneholder mineraler som er vanlig på jorden så har de en indre struktur og utseende som viser et kosmisk opphav. Steinmeteoritter kan inneholde opptil 30 % jern men det finnes også steinmeteoritter uten jern og noen har et komplisert innhold.
Chondritter (OC - ordinary chondrites) tilhører de vanligste og utgjør over 80 % av alle steinmeteoritter. De inneholder chondruler (stammer fra det greske ordet chondros som betyr korn) som er millimeterstore kuleformede legemer som består av mineralene olivin og pyroksen og som utgjør 75-90 % av meteoritten. De antas å være dannet i solartåken på et tidlig stadium i utviklingen av solsystemet.
Ca. 10-30 % av disse meteorittene er jern-nikkel enten som eget element eller som bestanddel i mineralene. Noen chondritter kan inneholde forskjellige karbonforbindelser og er viktige for forståelsen av hvordan organisk forbindelser kan oppstå.
H står for ”high iron” - høyt jerninnhold og utgjør 25 til 31 prosent totalt jern i vekt og mellom 12 og 21 prosent som eget element. De har omtrent like mengder av mineralene olivin og pyroksen. Tidligere ble de kalt olivin-bronzitt chondritter grunnet at mineralet pyroksen inneholder 20 prosent jern og er da bronzitt. De tiltrekkes derfor lett av en magnet og representerer ca. 38 prosent av alle observerte nedslag av chondritter.
L står for ”low iron” – lavt jerninnhold og inneholder mellom 20 til 25 prosent totalt jern og kun mellom 4 og 10 prosent som eget element. De tiltrekkes derfor ikke så sterkt av magnet grunnet mindre metallflak. Det jernrike pyroksenmineralet Hypersten forekommer sammen med olivin. L-chondritter blir ofte kalt olivin-hypersten chondritter. 46 prosent av alle observerte fall er L-chondritter.
LL står for ”low total iron” – og inneholder lavest andel totalt jern mellom 19 og 22 prosent og kun 1 til 3 prosent som metall. Olivinen i denne gruppen er spesielt rik på jern mellom 27 og 32 prosent (fayalitt)
Disse er sjeldne og representerer under 2 prosent av steinmeteorittene. E står for enstatitt og de kalles enstatitt-chondritter. Dette pyroksenmineralet inneholder ikke noe jern og er nesten et rent magnesiummineral og utgjør 65 prosent av disse chondrittene. Grunnet også det lave oksygeninnholdet er de dannet svært nære solen, kanskje nærmest av samtlige meteoritter.
R står for Rumuruti – et stedsnavn på en meteoritt som falt 1934 i Sørvest Kenya. R-chondritter er en breksjevariant med lyse kladder i mørk finkornet grunnmasse. De inneholder få chondruler og synlig metall er så å si fraværende.
Karbon-chondritter (C)
CV3 chondritter har tydelige chondruler på 1 millimeter eller mer og i Allende utgjør de hele 30-40 prosent. Det mest i øyenfallende med CV-chondritter er de store lyse irregulære inneslutningene i mørk grunnmasse. Dette er en blanding av oxide- og silikatmineraler av kalsium-aluminium-titanium og kalles CAI (kalsium-aluminium inneslutninger) De utgjør mellom 5 og 10 prosent av meteoritten. Analyser viser at disse CAI`s er blant de tidligste dannete mineralene i solsystemet.
CO-chondritter har meget små chondruler på langt under 1 millimeter og utgjør ca 30 prosent av totalmassen. Jern-nikkel inneslutninger er tydelig i CO-chondritter og utgjør ca. 6 prosent i vekt. O står for meteoritt Ornans som falt i Doubs, Frankrike 1868. Det fantastiske meteorittfallet i Moss 14 juli 2006 er av denne typen.
CR-chondritter har relativt store chondruler og utgjør hele 50 prosent av meteoritten. Ca 10 prosent er jern-nikkel og er et karakteristisk trekk. De har sitt navn fra meteoritt Renazzo som falt i italia 1824.
CK-chondritter var tidligere i CV4-5 men er nå i egen klasse. 13 stk er kjent. De har et sort indre utseende med noe sotet substans. Mye tyder på at de har en kollisjonspreget historie. De viser ingen metallflak og har jernrik olivin og pyroksen. K er for meteoritt Karoonda, Australia og falt 1930.
Uten chondruler er achondritter det motsatte av chondritter. Achondritter er meget sjeldne og noen i denne gruppen har sin opprinnelse fra mars eller månen! De kan også ha et utseende og innhold som minner meget om jordisk stein. De deles inn i to hovedgupper; kalsium-rike (Aubritter) og kalsium-fattige (Diogenitter). Euceritter er de vanligste achondrittene og er basaltrike og ligner meget på den jordiske bergarten basalt. En achondritt-gruppe kalles HED-meteoritter som står for Howarditt, Euceritt og Diogenitt. Disse tre achondrittene mistenker man sterkt å komme fra asteroiden Vesta etter spektrografiske undersøkelser av denne asteroiden.
Aubritter
Disse er mest kjent for mineralet enstatitt og de er nesten rent MgSiO3 (Magnesiumsilikat) altså kalsiumrik. Navnet stammer fra Aubres i Frankrike hvor en slik meteoritt falt i 1836. Av de elleve som er kjent er 10 breksjer og i 1948 falt en 1 tonns slik meteoritt i Norton County, Kansas. Før dette fallet var aubritter en av de sjeldneste meteorittene.
Diogenites
Navnet stammer fra en gresk filosof ved navn Diogenes som først mente at meteoritter kom fra himmelen. Disse meteorittene er omtrent like sjeldne som aubritter. De inneholder store krystaller av de jernrike ortopyroksenmineralene hyperstene og bronzitt. Grunnet det høye jerninnholdet er de mørkere enn aubritter. Diogenitter har en matt grå-sort overflate (brenningshinne)
Eucritter
Dette er de vanligste achondrittene og er veldig lik den jordiske bergarten basalt. De har små krystaller som er årsak i rask nedkjøling av magma. Eucritter er kalsiumrike og er formet av kalsiumrik plagioglas feltspat. De mest tydelige karakteren på ferske eucritter er en spesielt blank og sort brenningshinne som skyldes kalsium og jern.
Howarditter
Disse har en sammenkittet (breksje) blanding av eucritter og diogenitter. De stammer fra en planets øvre lag og alt tyder på at de må ha sin opprinnelse relativt nærme solen (muligens så nære som jorden)
Ureilitter
Disse meteorittene synes å ikke ha noe til felles med de andre achondrittene. De er dannet av olivin og ortopyroksen men er karakteristiske ved at de inneholder også karbon mellom disse mineralene. Men karbonet er i en helt annen form - nemlig som mikroskopiske diamanter!, som igjen forteller at disse meteorittene har en voldsomt opphav.
SNC-meteoritter
Disse er uhyre sjeldne og stammer i all sannsynlighet fra samme opphav – planeten mars. S for shergotitt, meteorittfall ved byen Shergotty i India 1865 (det er kun fem av denne) N står for nakhlitt, meteoritt fra Nakhla nær Alexandria, Egypt, 1911 (kun tre kjente). C står for et meteoritt-fall i Chassginy, France 1815, kalles derfor chassignitter.
Disse representerer 6 % av alle kjente meteoritter. De inneholder opptil 98 % jern og nikkel hvor nikkelinnholdet sjelden overstiger 16 %. De har sitt opphav fra kjernen av asteroider. De deles i tre hovedgrupper ( octahedritter, hexahedritter og ataxitter) og 13 undergrupper.
Octahedritt
Dette er de mest vanlige og inneholder mellom 7 og 15 % nikkel. På begynnelsen av 1900-tallet prøvde østeriske mineralogen Aloys von Widmanstätten å bruke en saltpetersyre-blanding på en kuttet jernmeteoritt, og et mønster kom tydelig til syne. Det er det nå kjente Widmannstätten mønsteret. Det er mineralene Taenitt (nikkelrikt) og Kamacitt (nikkelfattig) som lager dette trekantete octahedermønsteret. Nikkelinnholdet bestemmer bredden på dette mønsteret og blir da klassifisert deretter.
Her ses tydelig Widmanstättenmønster i denne jernmeteoritten. De sorte flekkene er mineralet troilit.
Hexahedritter
Inneholder ca. 5 – 6 % nikkel og viser tynne linjer ved behandler med syre. Disse linjene kalles Neumann linjer og er forårsaket av sjokk ved dannelse av meteoritten.
Ataxitt
Om nikkelinnholdet går over 16 % vises ikke Widmanstätten mønster er de da en ataxitt
Pallasitter
Mesosideritter
Dette er sammensatte meteoritter som består av breksjer. De har ikke den klare jevnt fordelte olivinen som pallasitter har ofte et mer ”rufsete” og ujevnt fordelt utseende selv om forholdet jern / silikat er ca. 1;1.
Norske meteoritter
I Norge er det funnet 14 og 13 av dem er identifisert. Den 13 er foreløpig ikke ferdig klassifisert og heller ikke navngitt men er en steinmeteoritt med høyt jerninnhold. Den ble funnet i Gloppen-distriktet i Sogn og Fjordane. Dette fylket har også de to siste funnene samt den fra1898 (en artikkel om denne 13 meteoritten sto i Astronomi desember 2001) Det er også funnet tre nedslagskratre i Norge – det ene Gardnoskratret i Hallingdal, det andre i Barentshavet og det tredje er Ritlandkrateret i Rogaland. Gardnoskrateret ble til for 600 millioner år siden.
Det finnes helt sikkert mange flere meteoritter i Norge men de er bare ikke funnet! Dette skyldes i hovedsak at de er vanskelig å oppdage grunnet vår overgrodde fauna. Forvitringsprosessene i et variert klima som vårt gjør også sitt.
Nedenfor står er det en oversikt over de norske meteorittene.
Ski 0,850 Stein, chondritt L6, falt:1848
Tysnes øy 19,860 Stein, breksje H4, falt:1884
Morradal, Sjåk 2,775 Jern, ataxitt, funnet: 1892
Mjelleim 0,100 Stein, chondritt H, falt:1898
Finmarken, Alta 78,670 Stein-jern, pallasitt, funnet: 1902
Trysil 0,640 Stein, chondritt LL6, falt: 1927
Oterøy, Kragerø 0,246 Stein, chondritt L6, falt: 1928
Pollen, Nesna 0,254 Stein, karbonrik CM2, falt:1942
Tromøy 0,357 Stein, chondritt H, falt: 1950
Grefsheim 0,45 Stein, chondritt L5, falt: 1976
Leikanger 1,513 Stein, chondritt L6, funnet: 1978
Viksdalen 0,470 Stein, achondritt, eucritt, funnet: 1992
"Svartekari" 0,715 Stein, chondritt funnet 2001
Moss 3,700 Stein, karbonrik CO3,5/36, falt: 2006
